Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken

Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken (kinesisk: 计划生育, pinyin: Jìhuà Shēngyù, «planlegging av fødsler») er en politikk i Folkerepublikken Kina som fra 2016 innebar at hvert par i hovedsak kunne få to barn. Politikken var opprinnelig kjent i Vesten som ettbarnspolitikken da den, med viss unntak, innebar at det kun var lov å få ett barn. Politikken ble utviklet som en lovpålagt og strengt håndhevet familieplanlegging fra årene 1979/81. Hensikten var å bremse landets befolkningsvekst.

Regjeringsorganet Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging hadde ansvar for strategiene.

Politikken var omdiskutert både i og utenfor Kina, innenlands på grunn av ønsker fra kinesere om flere barn, og en tiltagende demografisk skjevhet, og særlig utenfra på grunn av anklager om ekstreme metoder som tvangsabort og tvangssterilisering. Slike tvangstiltak er i dag forbudt, likeledes selektiv abort av jentefostre. Men det fremkom at tvangssteriliseringskampanjer pågikk også etter forbudet, slik som i Puning i Guangdong i 2010 («jernnevekampanjen»).

Fra loven ble innført i 1979 som motvekt til Maos katastrofale familieforøkningspolitikk, skapte den gradvis et gigantisk overskudd på menn - minst 30 millioner i gifteferdig alder finner ingen kvinnelig partner. Det fødes 114 gutter for hver 100 jenter.^[1] I 2007 ble det lempet litt på loven, slik at pr 2011 var bare 36 % av alle kinesere bosatt i områder som håndhevet loven strengt. Dessuten ble den ble ofte omgått av dem som hadde råd, enten de reiste til Hong Kong og fikk barnet der, eller de fikk barnet i hjembyen og bare betalte boten, eller de bestakk myndighetene. Regelen om ett barn gjaldt heller ikke for Kinas 55 etniske minoriteter som utgjør en voksende del av Kinas befolkning^[2] - 8,8 % i 2000.^[3]

I november 2013 bebudet den kinesiske regjering lettelser ved å tillate familier der én av foreldrene var enebarn, å få to barn.^[4][5]

I oktober 2015 ble det ifølge nyhetsbyrået Xinhua bebudet en endring av den eksisterende lov til en tobarnspolitikk, under henvisning til en uttalelse fra det kinesiske kommunistiske parti.^{[6][7][8][9][10]} Tobarnspolitikken trådte i kraft i 2016.

Ettbarnspolitikken ble introdusert av den kinesiske regjering i 1979 som et virkemiddel mot sosiale og miljømessige problemer som man mente den nasjonale befolkningsveksten førte til.^[11] Noe av bakgrunnen for ettbarnspolitikken var påvirkning fra en sentral kinesisk politiker, influert av bøkene Hvor går grensen? (engelsk, Limits to Growth) og A Blueprint for Survival.^[12]

Men også i Mao Zedongs levetid var noen politiske ledere inne på tanken om å bremse befolkningsveksten. Dette ble imidlertid ikke satt ut i livet, blant annet fordi andre – ikke minst Mao selv – foretrakk en sterk kinesisk befolkningsvekst.

Statsminister Zhou Enlai hadde forsøkt å tillempe en bremsende familieplanleggingspolitikk tidlig under det kommunistiske partis styre, men dette kom i skyggen av «det store spranget fremad» og av kulturrevolusjonen. Tidlig i 1970-årene gjenopplivet Zhou Enlai kampanjen ved å opprette et byråkratisk system for familieplanlegging med gratis aborter, steriliseringer, prevensjonsmidler og befolkningspolitiske mål. Retningslinjer for senere ekteskapsinngåelser ble gitt. Kampanjens slagord var «senere, lengre, færre», med et ideal om to barn og en grense ved tre.^[13]

Etter at ettbarnspolitikken ble innført i 1979, har fødselsraten i Fastlands-Kina sunket fra godt over to barn per kvinne (noe som igjen var markant lavere enn tidlig i 1970-årene, da det var om lag fem barn per kvinne) til et angivelig gjennomsnitt på ca. 1,8 fødsler i dag (2009).^[14] (Formuleringen «barn per kvinne» formaliseres faglig som TFR, «total fødselsrate», som i demografisk analyse svarer til det gjennomsnittlige antall barnefødsler en kvinne har i sin levetid, dersom hun følger de i øyeblikket aldersspesifikke fødselsrater.) Dette overslaget er omstridt.

Kina anslår at denne politikken drøyt 25 år etter at den ble innført, medfører at Kina har 3-4 hundre millioner færre innbyggere enn det ville hatt uten ettbarnspolitikken.^[15][16][17] Dermed mener man å ha sluppet betydelige problemer med overbefolkning, som epidemier, slum, utilstrekkelige helse-, utdannelses- og rettspleietjenester, miljøbelastninger og søppelproblemer. Kinas befolkning vokser fortsatt, trass i fødselstall lavere enn reproduksjonsraten på 2,1. Men det skyldes alderspyramidens utforming, og økt livlengde som følge av bedre helse og velstand.

Det er ikke enighet om hva som er det korrekte tall for TFR/antall barn per kvinne. Faglige overslag varierer sterkt, fra 1,3 til 2,0.

• Noen fagfolk mener at raten er på 1,3 fødsler per kvinne, basert på folketellingene.^[18]
• Det offisielle tall er 1,6 (justert tall ut fra folketellinger).
• Verdensbanken estimerer det til 1,9.
• Liang Zhongtang fra Shanxi-provinsens økonomiske forskningssenter har anslått raten til 2,0.

En artikkel fra 1999 i Population Research, Kinas fremste demografiske tidsskrift, hevdet at Kinas totale fødselsrate antagelig var på mellom 1,8 og 2,0.^[19] Noen mener også at det offisielle estimatet over befolkningsvekstreduksjonen er svært overdrevet, og at det i virkeligheten kunne dreie seg om noe i størrelsesorden 50-60 millioner.^[20][21]

Studier foretatt av flere kinesiske demografer, delvis betalt av FNs befolkningsfond, tyder på at hovedgrunnen til den fallende TFR ikke har vært ettbarnspolitikken, men heller fattigdomsbekjempelse og bedrede helsetjenester.^[22] Bønder og andre ønsket seg rett og slett færre barn.

I juli 2009 innledet familieplanleggingsmyndighetene i Shanghai en offensiv kampanje for høyere fødselstall.^[23] Selv om to barn var tillatt for mange, syntes demografene det resulterte i for få fødsler. I Shanghai oppmuntres det derfor – ved gateplakat- og avisavertering, gratis finansplanleggingsassistanse og husbesøk - til flere fødsler, for første gang på tredve år. Bare 10,6 prosent av Shanghais befolkning var i 2008 under 18 år.

Det tales også åpent om virkemidler som subsidiering av barnehageplasser og om gratis utdannelse for barn nr 2.

I november 2013 ga den kinesiske regjering tillatelse til at familier der en av foreldrene er enebarn, kan få to barn.^[4][5]

I 2015 ble ettbarnspolitikken opphevet. Fra da av kunne hvert par få to barn.

• Kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap

• Susan Greenhalgh: Just One Child: Science and Policy in Deng’s China, 2008, University of California Press, 2008, ISBN 978-0-520-25339-1
• Tyrene White: China's Longest Campaign: Birth Planning in the People's Republic, 1949-2005, Cornell University Press, 2006, ISBN 978-0-801-44405-0