Harald Klakk

Harald Klakk
Født		Jylland
Død		844[1] Walcheren
Beskjeftigelse		Monark (812–813), monark (819–823), monark (826–827)
Embete		Danmarks monark (812–813) Danmarks monark (819–823) Danmarks monark (826–827) greve (Rüstringen, 827–)
Ektefelle		N.N. (Danish Queen 826-827)
Far		Halfdan[2]
Søsken		Hemming Reginfred Anulo
Barn		Godfrid Haraldsson Gisla (?)[2]
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Harald Klakk på Commons

Harald Klakk Halvdansson (før 800–etter 840) var en dansk konge som angivelig fikk delt kongemakt med sin bror Ragnfred i 812^[3] etter at deres bror Anulo falt i kamp. De kongelige frankiske annalene nevner Anulo nepos Herioldi, dvs. at Anulo (og dermed Harald) var nepos (latin: «barnebarn» eller «nevø») av en tidligere Harald.^[4]

De tilhørte den slektslinjen som kom til makten efter drapet på kong Gudfred i 810.^[5]

Haralds foreldre er ukjente, men iallfall tilhørte han en dansk kongeslekt som konkurrerte om makten med kong Gudfreds etterkommere. Tilnavnet «Klakk» (vestnordisk «Klakharald») har usikkert opphav og usikker betydning. Etter at Gudfreds brorsønn, kong Hemming, døde i 812, kom det til kamp mellom de to kongeslektene, ledet av henholdsvis Sigfred og Anulo som falt begge to. Harald og Ragnfred var Anulos gjenlevende brødre og tok kongenavn, ettersom Anulo hadde vunnet. De inngikk en fredsavtale med keiser Karl den store bevitnet av 16 frankiske og 16 danske stormenn. De to brødrene prøvde så å gjenvinne makten over Vestfold, men Gudfreds sønner markerte da at også de hadde interesser i Norge. Det endte med at Harald måtte søke hjelp hos frankernes keiser. Harald ble lydkonge under ham, første gang i 814 da Ragnfred falt.^[6]

I 826 lot Harald og hans dronning (navnet hennes er ukjent) seg døpe ved hoffet til den frankiske keiseren Ludvig den fromme i Ingelsheim ved Mainz. Ludvigs keiserinne Judith skjenket da den danske dronningen en praktfull kjole i dåpsgave. Dikteren Ermoldus Nigellus som skrev et dikt om «kong Haralds dåp»,^[7] beskrev detaljert denne kjolen, «en gyllenstykkskledning smykket med herlige sten (dvs. juveler)», belte og slør.^[8] Misjonæren Ansgar ble med kongeparet tilbake til Danmark. I 827 ble Harald fordrevet fra Danmark og levde siden i Friesland, der han døde kort etter 840.^[9]

De kongelige frankiske annalene gir et noe varierende bilde av Harald liv og virke fremover. Gjentatte forlik - i 819, 821 og 824 - skaper inntrykk av Harald som en dansk delkonge som tolererte kristen misjonering, først av biskop Ebo fra Reims 823–24 som fikk kjøpt fri en del av Haralds fanger,^[10] og deretter Ansgar, «Nordens apostel». Til gjengjeld for at han lot seg døpe med familie og følge i 826, fikk kong Harald grevskapet Gau Rüstringen i Nordfrisland som tilfluktssted. I 827 står det i annalene at Gudfreds sønner tok makten fra ham «og tvang ham til å forlate danenes land». Mer skrives ikke om Harald, men en senere årbok identifiserer ham som «vikinghøvdingen Harald» som den tysk-romerske keiseren Lothar i 841 lønnet for å ha hjulpet til ved forlening av Walcheren. Haralds yngre slektninger Rurik og Gudfred tok deretter over.^[11]

Ólafía Einarsdóttir mener at påstanden i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mor til Harald Klakk, skyldes at Håkon Håkonsson av storpolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten til den danske skjoldungsætten.^[12]

Harald Klakk er nevnt i i Þáttr af Ragnars sonum («Tåtten om Ragnarssønnene»)^[13] og i Snorres Halvdan Svartes saga, hvor Snorre kaller ham for «Klakk-Harald» og hevder han var far til en Torny som også var søster til dronning Thyra: «Ragnhilds mor var Torny, datter av kong Klakharald i Jylland, men søster av Thyra Danebod, som var gift med Gorm den gamle, som da styrte Daneveldet.»^[14]

I Roskildekrøniken blandes Klakk-Harald sammen med Harald Blåtann.^[15] Svend Aggesenss krønike, Brevis Historia Regum Dacie som delvis antas å bygge på Roskildekrøniken, oppgir feilaktig Klakk-Harald som far til Gorm den gamle.^[16][17]