Marco Minghetti
Marco Minghetti | |||
---|---|---|---|
Født | Marco Minghetti 18. nov. 1818[1] Bologna | ||
Død | 10. des. 1886[2][3][4][1] (68 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, politiker, journalist, skribent, minister | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Laura Acton (1864–ukjent)[5] | ||
Mor | Rosa Sarti | ||
Parti | Destra storica | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1886) Kongeriket Sardinia (–1861) | ||
Gravlagt | Grave of Minghetti | ||
Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien | ||
Marco Minghetti på Commons |
Marco Minghetti (født 18. november 1818 i Bologna, død 10. desember 1886 i Roma) var en italiensk politiker (historiske høyre). Han var i to perioder (1863-1864 og 1873-1876) Italias statsminister.[6][7]
Liv og virke
Marco Minghetti undertegnet i 1846 oppropet til Konklavet for valget av den antatt liberal pave, Pius IX.[6] Minghetti ble selv oppnevnt som medlem av Kirkestatens konsultative råd, og statsråd i Antonellis kortvarige regjering. Da Pave Pius IX senere gikk i mot den italienske frigjøringsbevegelsen, trakk Minghetti seg fra regjeringen, og sluttet seg isteden til hæren i Piemonte, som kaptein i generalstaben.
Årene fra 1848 til 1856 brukte Minghetti til studier og reiser. Statstminister Cavour kalte ham i 1856 til Pariskongressen for å forberede etableringen av Romagnaprovinsen. I 1959 president i den selvstendige regionen Romagnas folkevalgte forsamling.[8]
I 1863 etterfulgte han Farini som Italias statsminister.[6] Han inngikk i september 1864 en avtale med Napoleon, der denne aksepterte å evakuere Roma, mens Italia skulle flytte hovedstaden fra Torino til Firenze. Da avtalen møtte voldelig motstand i Torino, ble Minghetti tvunget til å gå av.
Kongedømmet Italia
I 1873 ble han på nytt statsminister og samtidig finansminister. Han klarte å holde denne posisjonen til mars 1876, da høyresiden mistet makten i Italia. I sin tid som statsminister brakte han Italia nærmere Østerrike og Tyskland, og reorganiserte både marinen og hæren. Som ansvarlig for finansene klarte han å skape balanse i budsjettene, forøvrig for første gang siden 1860.
Etter venstresidens maktovertakelse var Minghetti noen år i opposisjon.[6] Mot 1884 sluttet han seg likevel til Depretis initiativ, om å sikre konservativ støtte til liberale regjeringer. Marco Minghetti kom selv aldri tilbake til noen maktposisjon.
Referanser
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vv24vt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marco-Minghetti, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p183.htm#i1821, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p183.htm#i1821, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Marco Minghetti». Nordisk familjebok/Project Runeberg. Besøkt 16. oktober 2015.
- ^ «Marco Minghetti». Encyclopædia Britannica 1911. Besøkt 17. oktober 2015.
- ^ «Romagna». Zeno: Meyers Großes Konversations-Lexikon, Band 17. Leipzig 1909, S. 85-86. Besøkt 18. oktober 2015.
Eksterne lenker
- Marco Mingetti på internettsiden til Italias deputertkammer
- v
- d
- r
- Cavour (1861)
- Ricasoli (1861–62)
- Rattazzi (1862)
- Farini (1862–63)
- Minghetti (1863–64)
- La Marmora (1864–66)
- Ricasoli (2) (1866–67)
- Rattazzi (2) (1867)
- Menabrea (1867–69)
- Lanza (1869–73)
- Minghetti (2) (1873–76)
- Depretis (1876–78)
- Cairoli (1878)
- Depretis (2) (1878–79)
- Cairoli (2) (1879–81)
- Depretis (3) (1881–87)
- Crispi (1887–91)
- Starabba (1891–92)
- Giolitti (1892–93)
- Crispi (2) (1893–96)
- Starabba (2) (1896–98)
- Pelloux (1898–1900)
- Saracco (1900–01)
- Zanardelli (1901–03)
- Giolitti (2) (1903–05)
- Tittoni (1905)
- Fortis (1905–06)
- Sonnino (1906–07)
- Giolitti (3) (1906–09)
- Sonnino (2) (1909–10)
- Luzzatti (1910–11)
- Giolitti (4) (1911–14)
- Salandra (1914–16)
- Boselli (1916–17)
- Orlando (1917–19)
- Nitti (1919–20)
- Giolitti (5) (1920–21)
- Bonomi (1921–22)
- Facta (1922)
- Mussolini (1922–43)
- Badoglio (1943–44)
- Bonomi (2) (1944–45)
- Parri (1945)
- De Gasperi (1945–46)