Strandkjeks

Strandkjeks
Nomenklatur
Ligusticum scothicum
L.
Synonymi
Ligusticum scoticum
Populærnavn
Strandkjeks
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenSkjermplanteordenen
FamilieSkjermplantefamilien
SlektStrandkjeksslekta
Økologi
Habitat: kysten
Utbredelse: arktiske strøk
Inndelt i
  • L. scothicum subsp. scothicum
  • L. scothicum subsp. hultenii

Strandkjeks (Ligusticum scothicum) er en flerårig plante av familien Umbelliferae (Apiaceae) som vokser i kystnære strøk i Nord-Europa og nordøstlige Nord-Amerika. Den kan bli opp til 60 cm høy og er vokser på steinete steder, på gressletter og på klipper. Planten er spiselig, og inneholder sotolon som også finnes i bukkehornkløver.[1] Bladenes smak ligner persille eller selleri, mens frøene smaker som bukkehornkløver eller spisskummen.[1]

Beskrivelse

Strandkjeks er en urteaktig flerårig plante som vanligvis blir mellom 15–60 cm høy. Den har trekantede, dobbelt flikete blader omkring 5–20 cm lange. Sekundærflikene er fra 2–5 cm. Bladenes kanter kan være flikete, taggete, eller sagtakkete og er vanligvis enten en lysere grønt eller rødlige. stengelen grener sjelden, og bærer 2-5 blomsterstander, som hver er en sammensatt skjerm på 4–6 cm i diameter. Både primære og sekundære skjermer kan ha mellom 8 og 10 stilker. Hver enkelt blomst er ca 2 mm i diameter og grønnlig hvit i fargen. Frukten er mellom 4–6 mm lang, med fem fremtredende riller på hvert fruktemne.

Utbredelse

Strandkjeks er i første rekke en Arktisk plante, med en utbredelse som strekker seg fra nord-Norge til mer nordlige kysten av De britiske øyer, og fra vest - Grønland til New England.[2] En underart, Ligusticum scothicum subsp. hultenii, ble beskrevet av Merritt Lyndon Fernald i 1930. Den vokser rundt det nordlige Stillehavet fra Japan til Alaska.[3] Den sørligste forekomst av strandkjeks er på Ballyhalbert i Nord-Irland.

På De britiske øyer, finnes strandkjeks på kysten der den gjennomsnittlige årlige temperaturen er under 15 °C, og det er sannsynlig at denne grensen gjelder i andre deler av artens utbredelse også. Mot den sørlige enden av området, trives planten dårlig i sørvendte områder. Den vokser i bergsprekker, der det kan være den eneste karplanten, og i samfunn på gressletter i klippelandskap dominert av rødsvingel og strandkjempe.

Strandkjeks, tåler ikke beiting, og skades av hekkende sjøfugl og andre beitende dyr. Derfor er den sjelden på fuglefjell. Det er, imidlertid, tåler sjøsprøyt, og veksten har vist seg å fremmes av fortynnet sjøvann. Bladene er tolerante mot frost, og vokser svært raskt om våren, selv om de visner vinterstid. På De britiske øyer, skjer blomstringen fra juni til August, og frøene modnes i oktober eller november, men senere på høyere breddegrader. Blomster pollineres, for det meste av tovinger.

Taksonomi

Strandkjeks ble først beskrevet av Carl Linné i hans verk Species Plantarum, utgitt i 1753.[4] Linné brukte opprinnelig det vitenskapelige navnet scothicum. Synonymet scoticum er også brukt.

Bruk

Strandkjeks smaker og lukter persille eller selleri,[5] og var tidligere mye spist i vest-England, både for ernæring, og for å bekjempe skjørbuk.

Referanser

  1. ^ a b WILD SPICES OF THE UK, Galloway Wild Foods, http://www.gallowaywildfoods.com/wild-spices-of-the-uk/ (besøkt 3. januar 2019)
  2. ^ R. M. M. Crawford. Plants at the Margin: Ecological Limits and Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 9781139469296. 
  3. ^ Paul Hackney. «Ligusticum scoticum – scots lovage». National Museums Northern Ireland. Besøkt 18.10.2013. 
  4. ^ «Plant Name Details−Apiaceae Ligusticum scoticum L.». International Plant Names Index. Besøkt 7.11.2012. 
  5. ^ D. C. Watts. «Lovage». Dictionary of Plant Lore. Academic Press. s. 231. ISBN 9780080546025. 

Eksterne lenker

Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon