Tresammenføyninger

Tresammenføyninger brukes av håndverkere for å skjøte eller forbinde trestykker. Forskjellige typer forbindelser er laget opp gjennom århundrene, for å løse de forskjellige utfordringene som oppstår når man jobber med konstruksjon i heltre.

Verktøy som brukes for å lage sammenføyninger er høvel, stemjern, fres og sag. Delene deles grovt sett inn i to kategorier; sagede og formede. De sagede er enten saget rettvinklet eller skråvinkel i en eller to retninger. De formede delene er bearbeidet videre, med falser, hull eller utsparinger som for eksempel noter.^[1]

Trevirkets egenskaper bestemmer også sammenføyningens utforming. Treverk tar opp og avgir fuktighet fra omgivelsene. Endringer i vanninnholdet gjør at trefibrene sveller og krymper. Mesteparten av endringene i dimensjon foregår i bredderetningen sett i forhold til fibrenes innretning i emnet. En svært liten endring går også i lengderetningen. Forskjellige treslag samt årringene i emnet påvirker akkurat hvordan bevegelsene foregår.^[2]

• Bladskjøt
• Tappsammenføyning eller hull og tapp
• Kamsink eller fingerskjøt
• Svalehalesink eller svalehaleskjøt
• Noting
• Dømling (skjult sentrumstapp)
• Kantskjøt
• Svingskjøt
• Lommehullssammenføyning

• Lamellkjeks
• Sammenføyninger med beslag

• Møbelskrue

• Noll, Terrie: Sammenføyning av tre, Landbruksforlaget 2004, ISBN 82-529-2760-2
• Scott, Ernest: Teknologisk forlag store snekkerbok, Damm, 2003, ISBN 82-496-0843-7